top of page
This site was designed with the
.com
website builder. Create your website today.Start Now
Tema

Tema i forestillingen er vårt forhold til natur, enten det er i skogen, på fjellet eller i hagen. Den har form som en fortelling med dans. I forestillingen skapes situasjoner som handler om gleden ved å bevege seg, slik vi er nå, med våre muligheter og begrensninger. Glede og lekelyst gjennomsyrer koreografien.

 

Forestillingen knyttes sammen av korte, personlige historier om koreografens erfaringer som pårørende da mormoren hennes ble syk og langsomt mistet evnen til å bevege seg og snakke . Forestillingen gjør bruk av forskjellige konkreter som hjelper oss å finne et felles her og nå. I løpet av forestillingen forsøker vi å skape en én til én dialog med folk i publikum. 

​

Publikum tilbys et lite avbrekk fra hverdagen på institusjon og forhåpentligvis er vi alle i godt humør etterpå og tenker

«Det var en fin tur!»

Visningen

I prosessen med å lage forestillingen har vi hatt spesiell fokus på at den også skal kunne kommunisere med demente. Vi har fått mange tilbakemeldinger på at vi lykkes med dette.

​

I starten av forestillingen gjør vi noen øvelser som åpner opp for interaksjon med publikum. Vi deler ut noen kubber til publikum, så folk kan kjenne på dem. Vi har også med oss et langt blått stoff, som vi ber publikum om å hjelpe oss å holde i.  (Se bildene over.)

​

Publikum sitter i en halvsirkel. Da er det lettere oss for å ha en én til én dialog med hver enkelt.

 

Max antall publikum på forestillingen 30 + pleiere. 

​

Vi tilpasser forestillingen til de rommene som er tilgjengelig på sykehjemmet. Vi har god erfaring med å spille forestillingen i dagligstuer og på spiserom. 

Åpne rom hvor det er mye gjennomgående trafikk er utfordrende for oss fordi det blir vanskeligere å skape et felles fokus. 

Vi trenger helst 5 meter i diameter å danse på.

​

Vi kan vise inntil to forestillinger på en dag.

Tilbakemelding
fra publikum

«Jeg så at tre av de dårligste (demens) ble rørt av forestillingen, de gråt. Vi syns det er vanskelig å komme i kontakt med dem, men det skjedde nå. Det var en beboer som kom bort til meg etterpå og ville holde meg i hånda og klemme på meg. Det var interessant fordi hun pleier ikke å ville ha nærkontakt.» Tone Wølner, Åslundmarka bo- og omsorgsenter, Gjøvik. 

bottom of page